tirsdag 15. desember 2009


Nå er det lenge siden jeg har vært inne på bloggen, men nå følte jeg for å fortelle litt om det som har skjedd.
Den 19 november fikk vi en nydelig liten jente . På grunn av at jeg gikk så lenge over tiden, hadde det kommet avføring i fostervannet. Da vår lille Sanne ble født, fikk hun dette fostervannet ned i lungene. Hun ble straks lagt i respirator, for lungene klarte ikke å fungere av seg selv. Mekonium aspirasjon heter dette, og før fødselen hadde jeg aldri vært klar over at noe slikt i det hele tatt kunne skje.

Vi levde i en slags boble inne på sykehuset, hvor vi levde i en konstant frykt for hvordan det skulle gå med vår lille Sanne. Hele tiden levde vi med vissheten om at vår datter var kritisk syk, men jeg hadde aldri trodd at det kunne gå så galt. Vi var nede på avdelingen hvor vår lille Sanne lå, så og si hele tiden. I elleve dager kjempet hun for livet, men måtte til slutt gi opp kampen.

Hun var så sterk, vår lille datter men det var så mye som gikk imot henne. Den siste helgen hun levde, fikk hun i tillegg en infeksjon i kroppen. Den siste natten , fikk vi en telefon hvor vi fikk beskjed om å komme med en gang for det var veldig kritisk. Da vi kom, sto alle legene og pleierne rundt respiratoren til Sanne. Vi forsto at noe var forferdelig galt, den lille kroppen måtte til slutt gi opp kampen. Hun hadde fått et hull i lungen, og det var ingenting de kunne gjøre.

Sanne var en fullbåren frisk og flott jente, som bare fikk leve i 11 dager. Den eneste grunnen til at vi ikke har henne hjemme hos oss i dag, er at vi som går gravide i denne delen av landet på død og liv må vente til fødselen kommer i gang av seg selv. Hadde jeg fått henne på termindagen, hadde hun levd i dag. Hadde jeg bare fått kommet inn en dag før jeg fikk lov å komme inn, hadde hun kanskje også levd. Disse tankene kommer for alltid til å følge meg, men jeg håper at de kanskje snart tar lærdom av dette inne på SUS. Slik at dette ikke behøver å skje igjen med andre i samme situasjon.

Vi vil aldri få se henne vokse opp, aldri se hennes første smil, aldri se henne ta sine første skritt. To ganger fikk vi se hennes nydelige øyner, det var alt hun fikk se av denne verdenen.
Vi fikk aldri en gang holde henne, for hele hennes liv lå hun i respiratoren. Slik ble hennes korte liv, men hun vil for alltid leve i våre hjerter.
Alle vi snakket med sa at det kommer til å gå godt, legene er jo så flinke i dag.
Men det gikk ikke godt........

9 kommentarer:

  1. Hei Lena.
    For et nydelig bilde av lille Sanne..tårene mine renner når jeg leser historien hennes.
    Så ufattelig..
    Kan så inderlig tenke meg at dere har en umenneskelig vond tid i live..det er vel det verste forelder kan oppleve å miste et barn.
    Tenker på dere hver dag..
    Har vert inne på bloggen ofte for å se om du orket å skrive Sanne.
    Håper dere får en fin jul og at der får bearbeidet det vonde som hente.
    Hilsen Annette(mor til Mona)

    SvarSlett
  2. kjære deg, mamma til Sanne.. Jeg ønsker bare å dele min største sympati med deg stakkars menneske... Jeg kan ikke annet skrive, enn at mine tanker er hos deg, og jeg håper du kommer deg videre,.. Men hold litt på sorgen du.. jeg tror det er viktig.... en stor klem til deg fra en fremmed meg...

    SvarSlett
  3. Kjære Lena. Så vakker Sanne var. Jeg syntes det er helt fælt at dere nå også må slite med tankene om at dette kunne vært ungått. Tenker masse på dere. klem fra Åse

    SvarSlett
  4. Utroligt nydelige lille Sanne.
    Vil bare si at eg tenket veldig mye på dere og denne ufattelige situasjonen dere har havnet i, sitter med tårer i øynene og klump i halsen etter å ha lest historien om lille Sanne.
    Hold fast på de få minnene dere har fra henne, de er så utroligt dyrbare for all tid.
    Ta vare på hverandre og ta imot all støtten dere kan få. Det er mangen som bryr seg.
    Mangen klemmer fra Vivian.

    SvarSlett
  5. Sånn en skjønn liten engel, så tragisk at det endte slik. Ta vare på hverandre i sorgen, kan ikke forestille meg hvor vondt dere har det. Varme tanker går til dere selv om jeg ikke kjenner dere.Klemmer fra meg

    SvarSlett
  6. Jeg har vært innom mange ganger for å se om du har startet blogging igjen.
    Og her er du jo.

    Både store og små her i huset tenker på dere. Det vet du.
    Det var tunge skritt ned til deg da du kom hjem fra sykehuset. Jeg grudde fælt.
    Men dere er åpne og flinke til å prate om det. Det tror jeg hjelper både dere selv og deres omgangskrets.
    Du må snakke om Sanne så mye du vil. Og du må snakke om andre ting for å få vonde tanker på avstand. Det må du føle selv.
    Det er godt vi kan både le og grine sammen.

    Idag var jeg på første skitur etter min hasardiøse tur ned slålombakken i Sirdalen...
    Håper å holde meg på beina denne sesongen.

    Regner med at dere tar dere noen fine turer nå dere også?
    Håper dere får fin bursdagfeiring idag. Og ei flott nyttårsfeiring i morra.

    Ser frem til 2010 med både håndballtur, Skulehus og hvem vet hva mer som vil dukke opp???
    Håper også at veien videre uten Sanne vil gå fint for dere, selv om den må være tung å gå.
    Ønsker dere alt godt.
    Mange klemmer fra Marit

    SvarSlett
  7. Takk for at du vil dele dette med oss, Lena. Du skal vite at vi sørger med dere. Ønsker deg, Arild, Helene og Kasper alt godt i 2010! God knip fra Synnøve

    SvarSlett
  8. så sjønne sanna var!ble ganske tårevåt av historien du beskriver..helt traggisk!vil bare sai at eg tenke mye på dokk og ønske dokk alt godt!gode klem fra silje årrestad

    SvarSlett
  9. Kom til din blogg da jeg søkte for blomsterpynt, og leste denne historien om deres lille Sanne. Jeg håper at dere har det bedre nå, vet ikke jeg hva jeg skulle si egentlig. Men jeg ble bare så rørt av historien, særlig fordi vi var også i samme situasjon med vår første barn. Det var 15 dager overtid, og alle sa at alt kommer til å gå bra. Men det gikk ikke bra i det hele tatt,hun fikk også mekonium i lungene og var veldig kritisk.. vi var på sykehuset i to uker. Det gikk bra til slutt og Letitia er 2,5 år nå. Men jeg vet at det kunne ha gått andre veien. Jeg synes det er forferdelig at man må vente lenge over termin og får et syk barn pga det. Jeg tror det er mange som deler vonde erfaringer om dette. Kanskje vi kan prøve å jobbe sammen for å forandre systemet ? Ingen 14 dagers venting etter termin.. gode ønsker fra Pricia

    SvarSlett